Klesindustrien

Klesindustrien er en av verdens mest forurensende næringer. Den produserer enorme mengder klær, langt mer enn verden noen gang kan bruke. Likevel fortsetter den å markedsføre seg som en del av løsningen — med resirkulerte materialer, «grønne» kolleksjoner og veldedige ordninger for innsamling.
Men så lenge produksjonen øker, løser ingen av disse tiltakene noe som helst.

Vi har lært oss å handle på autopilot. Folk kjøper nye klær fordi de er billige, ikke fordi de trengs. Fordi de dukket opp i et nyhetsbrev, eller fordi man skal i et bryllup, en bursdag eller et julebord og “ikke har noe å ha på seg”. Det ligger en forventning der – om at nytt alltid er bedre, og at samme antrekk to ganger er et tegn på latskap, ikke fornuft.

Leie av klær trekkes ofte frem som en løsning. Og ja – det er bedre enn å kjøpe nytt. Men det løser ikke det grunnleggende problemet: behovet for å alltid komme i noe nytt. Leie, bytte og resirkulering er plaster på et forbruks-sår som aldri får gro, fordi hele systemet rundt oss er bygget på idéen om at vi trenger mer.

Det finnes ingen bærekraft i en økonomi som må selge stadig flere klær for å overleve. Resirkulert polyester er fortsatt polyester. Hver eneste nye kolleksjon er en bekreftelse på at klær har blitt ferskvare.

Den egentlige løsningen er den enkleste – og den minst lønnsomme:
Bruk det du har.
Reparer.
Tenk før du kjøper.

Reparasjon er mer enn nål og tråd – det er en mentalitetsendring. Å velge å beholde, istedenfor å erstatte. Å bruke et plagg lenge nok til at det får historie, i stedet for å jakte etter neste «perfekte» kjøp.

Vi trenger ikke flere klær med grønne merkelapper. Vi trenger færre klær som brukes lenger.